Tone Sønstebø

Je lytt nok innrømme at je vart litt småsvett da de tikke inn e melding frå’n Steffen om at’n hadde utfordre mæ på Team-utfordringsstafetten. Jæ har sjølsagt lissi alle innlegga ettersom dem har vurti lagt ut; veldig arti! Er imponert over hø flinke følk er tel å skrive på dialekt, je er nok best tel å tala dialekt – så her blir det en salig blanding milla bokmål og trysling. Kom i hug at vi er en utdøende rase, og at det er et fåtall som behersker ekte øst-trysilsk dialekt, så hold fast på den, uansett om du ferdes her i grensestrøka, i Bygda hell lengre åv. Heldigvis er opptak med a Gyda Beate og a Else Nohr trygt forvart i dialektarkivet i UIO. En gang i framtida, når kanskje alle her i landet prater engelsk, kan dem hørrø på den fine dialekta vår…

Med unntak tå’n Olav Werner, den aller første som vart utfordra, har alle skribenta vuksi opp i Ljøradalføret, og veldig mange har skrivi varmt om oppveksten sin i Darn. Å ha trådt sine barnesko på Østby – og tel og med i Ny Jord – blir liksom litt spedt; tel tross for at det er østbyinga som har både Floden og Skjæråsen – og minnestener over mange andre store og små hendelser. Det som gjør meg unik i utfordrerforsamlinga så langt, er at det bare er jeg som har fløtte tel Ljørdalen – og vurti her – mens de aller fleste har rest her ifrå. Da han Jan og jeg fløtte inn i gammelhuset på Solbakken i 1982, var vi itte alene om å etablere oss i Darn; nei, vi var mange ungdommer som satse på e framtid her. Vi bygde hus og fekk unger, ja, vi fylte opp både barnehage og skule. Det betydde sikre arbeidsplasser for bl. a. oss på Solbakken, Museumshaugen og Morroa. Det var fint å være småbarnsforeldre i Ljørdalen på den tida, itte noe minus å ha besteforeldre vegg i vegg som kunne trø til når vi hadde behov for barnevakt. Vi hadde bare en bil og ingen mobiltelefon, ingen pc, parabol hell varmepumpe – men vi hadde sykkel, spark, piano og katt.

Åra som styrer i Ljørdalen barnehage var spennende og givende. Da jeg begynte der i -87, lytte jeg inn på kontoret hass Johan Leeteng før å ta en telefon. Lekeplassen var e sandkasse, et klatrestativ og e huske synst på skuleplassen, og for å komma dit lytte vi krysse en diger fotbollbane. Ofte med livet som innsats. Så det vart år med mye dugnadsarbeid både inne og ute, utvidet åpningstid, flere onger og mulighet for større valgfrihet for foreldra. Vi bygde hus i trea, lagde en diger villa tå mjølkkartonger, vi leste, sang og dramatiserte. Det yre tå onger. På det meste var det ca 25 i barnehagen – alle over 3 år! Men hørt har det vurti tå dem alle sammen??

Den store stillheten har senke seg over Darn. Det hender full at det skrangler litt i en rullator hell at nabo’n trimmer en motor fyrri han skar på bilcross, men de aller fleste daga er det stille. Veldig stille… I høst har det vurri ekstra stille… Slekt kan en bli deprimert tå, og det hender nok at jæ får lyst tel å rømme herifrå, jæ også. Eventyrlysta mi er kanskje større enn hos ljørdøler flest, og jæ er avhengig tå å få litt luft under venga med jevne millarom. I det store utland, som i Sør-Italia og Barcelona, bruker jæ forresten å støte på en kjenning frå barnehagen, nemlig han Steffen. Det er veldig trivli! Men i høst trefte jæ ingen kjente; da var jæ to vekkur på italiensk språkskule på Sardinia, en stor kontrast tel arbeidsdaga mine på Trysil vgs. På Tryvis har jæ forresten møtt att mange tå di onga jæ hadde i barnehagen, dem har no vurti ongdommer og er på veg inn i vaksinlivet. Spennende å bli kjent med dem att på nytt.

Å varra i lag med onger og ongdom gjør gødt før sjela mi; og viss vi kan synge og spelle, er det helt toppers. Som før eksempel da vi jobbe med revy på førsammarn, hell når 2425-oktetten kjem på Solbakken før å øve inn en vanskelig slått. På årets Kanalspell hadde flere tå Ljørdals-ongdomma sentrale roller; dem jobbe, elske, drakk og sløss. Itte helt ulikt det de gjør tel vanlig, hell? Det er i hvert fall veldig moro å ha dekk mæ, håper at det blir enda flere neste gang.

Årets julebord i Teamet nærmer seg, og jæ stiller sjølsagt som kjøkse. Takk før at jæ blir spord! Jæ foreslår at første sak på kveldens saklista er: ”Strategisk plan for tilbakeføring av all utflyttet ungdom tilbake til Ljøradalføret”. Før høkken i huleste ska bo her i framtida hvis itte de vil?? Høkken skar arrangere Ljørdals-dager? Handle tå’n Stein og’n Geir? Sørge før at Lund er i drift? Ha onger i barnehage og skule? Heldigvis har vi nåen ongdommer som klorer sæ fast her ennå, men vi treng flere!

Takk før utfordringa, Steffen! Jæ hadde visst mer på hjertet enn jæ var klar over. Min utfordring går tel den yngste i sopranrekka i Under Girstakken, nemlig Tonje Bekk. Ho syng i lag med både mor og bessmor, pluss en hel del andre halvgamle damer, nåe iallfall jæ er veldig glad før. Så kjære Tonje, her kjem stafettpinnen!

God førjulstid tel alle sammen! Håper å sjå mange team-medlemmer / tidligere barnehageonger på julebordet. Jæ glær mæ!

31.10.2010 Varme helsninger frå Tone Sønstebø