Karoline Lans

Tusen takk, Per Jørgen, både for «piin» og for faddertilbudet! Det er en stor ære, og du skal ikke se bort i fra at jeg takker ja til en fadder når kveldene blir enda mørkere og vi lurer på hva i all verden vi skal ta oss til her oppe.

Å komme til Tromsø har så langt vært en trivelig affære. Vi har vært her omtrent en måned og de første to ukene var usedvanlig fine: røde og gule høstfarger, høye fjell som går rett ned i havet og sol, med lokale jordbær og soling på verandaen. Denne uka har det stort sett vært snø, i går morges hadde jeg så mye julestemning i kroppen at jeg nesten kunne kjenne smaken av ribbe og surkål. Vi bor heldigvis inne på Tromsøya, den største skrekken min før vi kom var å måtte bo ytterst på en knaus med bare det åpne hav å speide utover. Det er tryggest med litt skog rundt seg!

Mine dager består av å vokse meg større (et nyttårsbarn ventes), leke med Gylve som ikke har fått barnehageplass og å forsøke og skvise inn noen forelesninger og litt lesing her og der. Jeg tar nemlig kulturpedagogikk i høst, og på pensum finnes passende nok bøker om nordlendinger og samer. Jeg vet ikke om det var fordi jeg var den eneste som kom fra sørfor Nordland, men allerede på første forelesning fikk professoren det for seg at jeg var en lidenskapelig Oslo-politikk-tilhenger. Forhåpentligvis får jeg rettet opp det inntrykket etter hvert.

Jeg har også fått med meg at det er vinkveld hver tirsdag på studenthuset – og selv om jeg ikke kan benytte meg av det tilbudet nå så må jeg få sitere nettsiden deres: «Et fat vin gjør flere mirakler enn en kirke full av helgener». Det er visdomsord som jeg synes alle burde ta med seg i disse mørke månedene som kommer.

Ellers har vi vel ikke gjort oss så mange erfaringer, det blir interessant å se om vi kommer oss gjennom det første året med mørketid og midtnattsol uten at det går utover den mentale helsa – gjør vi det så tror jeg denne byen blir riktig så bra å bo i!

Dette var litt om hvordan livet i Tromsø så langt har fortonet seg for vår særdeles nyinnflyttede familie. Jeg vil gjerne overrekke «piin» til Steffen Storbæk, som forhåpentligvis har noen bevingede ord å komme med i høstmørket.

Med ønske om en fin høst og en snørik vinter

17.10.10 Karoline Lans