Olav Werner Grimsby

Min tid i ”Jøddal’n”

Jeg vil aller først takke for tillitten ved å få starte denne stafetten på hjemmesiden til ”2425team”. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ble spurt om å være først ut, men tar tillitserklæringen til meg, og lover å gjøre så godt jeg kan!

 

I 1999 var jeg ferdig med lærerstudiene på Hamar og begynte å søke etter jobber. En av stillingene som jeg søkte på var ved Ljørdalen skole. Etter å ha besøkt skolen og blitt grundig overtalt av rektor Torgals, bestemte jeg meg for å ta jobben. Jeg har aldri angret!

 

Ljørdalen, lengst øst i Trysil, tett ved svenskegrensa, midt i ødemarka - Midt i blinken for meg! Litt eksotisk på en måte. Familie og venner derimot, mente nok at jeg kanskje hadde bosatt meg litt usentralt. Litt ”illsvine” ble de vel. Noen venner som skulle besøke meg, hadde til og med vurdert å snu et sted midt mellom Elverum og Sundet. De kunne ganske enkelt ikke tro at det gikk an bo lengre inn i skogen, og var overbevist om at de hadde kjørt for langt!

Kort tid etter at jeg hadde flyttet inn i en av eldreboligene – det var visst boligmangel i bygda – fikk jeg mitt første besøk. Ute på gårdsplassen sto en sjarmerende liten pike ved navn Martine, og lurte på om jeg ville være med og plukke blåbær. Jeg kunne jo ikke si nei til et slikt tilbud. Seinere skulle jeg få flere elevbesøk, både ved eldreboligen og ved ”Ottohuset”. Jeg hadde elever på trappa, på taket, de hang rundt veggene, og jammen hang det ikke en i takrenna en gang også! Freidigheten og kletreegenskapene var det i hvert fall ingenting å utsette på. Som eneste nye lærer i ”moderne tid”, hadde jeg nok en viss nyhetsinteresse…

 

I tillegg til å være ny som lærer i Ljørdalen, var jeg også den desidert yngste. Selv om de andre kollegaene mine stort sett var mellom 20 og 40 år eldre enn meg, betød ikke det at jeg på noen måte falt utenfor. Jeg hadde de beste kollegaene som tenkes kan, og humøret deres var upåklagelig. Dette satte også sitt preg på det som foregikk på personalrommet, hvor vi var velsignet med å ha to av dalens beste fortellere og skrønemakere i herrene Vidar Storbæk og Jan Lans. Jeg tror forresten at fortellertradisjonen må stå sterkt i dalen, for aldri har jeg opplevd å møte så mange folk som kunne trollbinde med fortellinger. Enten det var regnflommen i ’97, en uheldig bonde i møkkakjelleren eller tømming av en utedo på setra, der vinden tok tak i presenningen med all skiten, fortalte de med slik innlevelse at jeg følte at jeg faktisk hadde vært til stede og sett det hele selv. Fascinerende!

 

Fritidsproblemer rakk jeg aldri å få. I løpet av det første året rakk jeg blant annet å bli leder i sportsklubben, nestleder i Østby Sangkor og leder for en internettkafè-gruppe, der Håvard Storbæk og Joachim Nordnes også var med. Dette siste var bare ett av flere prosjekter som folk i dalen jobbet med for å skape litt engasjement og aktivitet. Og engasjement og aktivitet finnes det massevis av i dalen. Ljørdølene er flinke til å stå sammen og kjempe for bygda si og folkene som bor der, noe den kjente dugnadsånden i dalen er et bevis på, samt den årelange kampen for å få beholde skolen i dalen. Skal bli spennende å se hvordan det går nå som kommunen har vendt i saken og går inn for å beholde skolen. Jeg vil tro at innbyggerne fortsetter å se framover for å finne noe positivt å bruke kreftene på. For så glade er Ljørdølene i hjemstedet sitt at de nekter å gi opp, og når man ser hvor mange som kommer hjem igjen til ”Jøddalsdaga”, skjønner man at det må være noe spesielt med denne plassen.

 

Jeg synes også at det er noe spesielt med Ljørdalen. Kanskje ikke så mye de endeløse furuskogene, den dovne elva og de irrgrønne ”stenknøsene” dere kaller fjell, men snarere menneskene som bor der. Den varmen, åpenheten, humoren, hjelpsomheten, gjestfriheten og tillitten de utviser, har jeg enda til gode å finne maken til noe annet sted. Jeg opplevde til og med å bli ”adoptert” på Solbakken, og det var ikke det eneste hjemmet i Ljørdalen som åpnet dørene og lot meg tro at jeg var en del av familien. Åh, som jeg lengter etter å se dere igjen! Så ikke bli overrasket dersom det skulle dukke opp en liten, lett korpulent og smilende gammel lærer på Ljørdalsdaga eller Kanalspillet i år - eller seinere – Husk bare å presentere deg med fullt navn, for du vet, vi lærere blir både glemske og svaksynte med tida! Vi talas!

Jeg leverer herved stafettpinnen videre til Trygve Opseth.

 

Dombås, 07.03.2010

Olav Werner Grimsby